Da stortjuven Pål ble arrestert på Pestilenseidet

Sent en kveld omkring 1860 årene banket det på døren til Tarald Eidets Landhandel på Pestilenseidet.

Det var innledningen til den historien som her skal fortelles. :

Pål var på den tiden en beryktet og fryktet stortjuv og voldsmann. Mødrene på den tiden brukte å skremme barna "med at hvis de ikke var snille, så kom Pål Pålsen og tok

dem. "....... .

 

Pål var en kraftig og smidig kar, usedvanlig rask og utholdnede til å løpe, utmerket skøyteløper var han også. Han hadde mange ganger vært forfulgt, men sluppet unna. En gang var forfølgerne etter ham på isen, blandt dem var særlig en flink skøyteløper som etter hvert halte inn på Pål og kom til slutt faretruende nær. Da en hest med spiss­slede i full fart kom i veien, satte Pål i et kraftig sprang over draget med spiss sleden og hesten.

 

Det lille pusterommet han dermed skaffet seg var nok til at han kom til land og forsvant i skauen. Han var en stadig skrekk for bøndene, for han lurte seg inn i fjøsene deres om nettene, løste kueneog dro dem til skauen hvor han slaktet dem. Kjøttet solgte han.

 

Men for å komme tilbake til fortellingen, det banket altså på døren til Taralds Landhandel og mannen som kom inn, ba om å få kjøpe tobakk. Jo, Tarald mente at det nok skulle bli en råd med det. Imidlertid syntes han at han dro kjensel på mannen og begynte å spørre hvor han var fra. Mannen svarte unnvikende og viste ikke særlig lyst til å fortelle om seg selv. Tarald spurte da om han ikke ville ha mat ,og mente at det kunne han trenge, han var som var ute og gikk så sent på kvelden.  Jo, mat ville han gjerne ha, det sa han mange takk til. Tarald fikk mannen til å sette seg og ta det med ro, mens kvinnfolka laget i stand kveldsmat. Etter å ha fått roet mannen og fått satt kvinnene i gang med matstellet lurte Tarald seg ut av huset og sprang bort til kruttmølla, den lå jo like i nærheten og var i full gang da. Der fikk han samlet noen av folkene, og fortalte at han trodde at han hadde den beryktede stortjuven Pål som gjest hjemme hos seg. Jo-o de ville nok det, men var nok litt betenkt også. Hvis det virkelig var Pål så var det en lei fant å gi seg i kast med.

 

Det sto veldig respekt av den karen. Imidlertid ble de til slutt enige om at de skulle prøve å få tatt han. De rustet seg ut med tauverk ,og hver sin solide kjepp og fulgte med hjemover til Tarald. De hadde også blitt enige om at Tarald skulle gå inn for ikke å vekke mistanke, de andre skulle holde vakt utenfor til Pål var ferdig med å spise. Han måtte få anledning til å spise i fred, mente karene. Pål ga seg god tid med maten og spiste godt. Ferdig med det tok han fram pipe og tobakk, karvet i, fikk fyr og dampet i vei. Lenge fikk han ikke kose seg med røyken, før karene utenfor marsjerte inn. Antakelig fant Pål at overmakta var for stor, for han gav seg over uten å gjøre nevneverdig motstand, men protesterte kraftig og truet med at dette skulle karene få svi for siden. Karene sa at de tok han på mistanke, og det hadde de anledning til mente de. Deretter surret de han forsvarlig inn med tauene.

Senere ble det redd opp med flatseng til han på gulvet og pakket godt over med sengetøy og ryer for at han skulle slippe å fryse om natta. Et par av karene satt vakt over han mens andre dro av sted for å varsle lensmannen i Kragerø.

 

Ut på ettermiddagen dagen etter kom så lensmannen til Eidet og gikk inn i stua til fangen.

" Nei, god dag -god dag Pål". De var nok godt kjent fra før. Pål ble nå befridd fra tausurringene, men bare for å bli lagt i jern, håndjern og et ankeljern til hvert ben. Til hvert ankeljern var det festet en kjetting med jernkule i enden.

 

Han ble deretter rodd ned Hellestvedtvannet til dammen. Nedover Herre ble han eskortert av en mann på hver side. Ankeljernene ble ikke tatt av han på marsjen nedover. At han var så vidt beryktete kan man forstå når en hører at det møtte opp en mengde mennesker på veien nedeover Herre for å se han. Helt fra Porsgrunn kom det roende

pramladninger for å se stortjuven.

 

Foruten landhandelen drev Tarald også en barkmølle på Pestilenseidet. I følge sagnet skriver navnet Pestilenseidet seg fra storpestens tid. Pesten skal ha stoppet midt på Hellestvedtvannet. TaraIds Landhandel lå nedenfor husene som står der nå. Resten av murene kan ennå sees. Barkmølla lå nedenfor Mevannsdammen. Tarald var forøvrig en drivende kar, etter å ha solgt forretningen på Eidet kjøpte han en barkmølle og et hus på Herre. Barkmølla lå litt nedenfor den nåværende Trellebergdammen. Beboelseshuset lå der Hans Hansen nå bor . Han hadde hatt barkmølle og huset i atskillige år, da det brant ned tidlig om morgenen ved halv-fire tiden og det var med nød og neppe at beboerne berget seg ut i siste liten. Hvordan branne var oppstått kunne ikke bringes på det rene. Det var da også dem som satte brannen i forbindelse med Pål's trusler den gangen han ble arrestert på Eidet. Han var en tid før sluppet løs fra "slaveriet".

 

Tarald flyttet til Porsgrunn etter brannen, der startet og drev han en tretøffel fabrikk, visstnok i nærheten av "Skjæret". Det var Tomine, datter til Tarald, som dengang dette hendte var liten pike, som har fortalt historien om Pål.

Tomine ble senere gift med Johan Andersen. Mange av deres barn bor fremdeles på Herre.

 

Sakset fra Herre Vel's blad nr. 8-1952.