Mine kommentarer til morfars brev

 

Håper dette brevet også betyr noe for andre!

 

 

 

Fredrik Størkersen Hammer, f. 17 nov 1883 Snåsa, Nord Trøndelag, d. 10 okt 1967, Notodden, TelemarkLegg musa til ro på bildet av ham, så kommer dataene om han til  syne.

 

 

 

Morfar, Fredrik Størkersen Hammer, var trønder, men flyttet veldig tidlig til Notodden. Gift med Inga Følling. De fikk 8 døttre og 1 sønn. Ordnet slik: 4 jenter – 1 gutt – 4 jenter. Under krigen jobbet han en periode på Herøya, mens resten av familien bodde på Notodden. Jeg skal nå relatere noen av navnene til min slekt.

 

Kari og Hjalmar

Kari var eldste datteren i familien og var gift med Hjalmar Hammerstrøm. De bodde på Herøya da og resten av sin levetid.

 

Svanhild

Svanhild (tredje eldste datter) var gift med Aasmund Aamaas og bodde de første år av ekteskapet på Kleivane ved Vold i Solum. Hun var sykepleier og jobbet mange år på Notodden sykehus. Det siste årene bodde hun i Hjartdal sammen med datteren Signe og ved siden av sønnen. Det er hennes sønn Torbjørn som har ’gravd’ fram dette brevet.

 

Alfhild

Alfhild er nest yngste datter og er gift med Sverre Andestad, og bor i Sykkylven  på Sunnmøre.

 

Karlsens på Heistad.

Her er det snakk om mine besteforeldre på den andre siden, Karen og Allan Karlsen. De hadde en eiendom de kalte for Granly, og den er da opphavet til vårt familienavn.

 

Karlsen

Den Karlsen som fulgte morfar tilbake til Herøya var hans vordende svigersønn, altså min far. Pappa hadde allerede begynt å bruke etternavnet Granly da.

 

Morfar var en person som på mange måter var opptatt av former og var nok litt pertentlig. Det er litt av de minne jeg sjøl sitter igjen med. Det at han måtte hente hatt og tok med seg findressen sier jo en del. Selv i en slik alvorlig situasjon måtte han se anstendig ut. Bare det å omtale sin kommende svigersønn med etternavn er jo helt utenkelig i våre dager.

 

Disse 40 dyrene var kaniner. Her ser vi typisk eksempel på at selv i vanskelige og forferdelig situasjoner, blir vi veldig fokusert på daglig dagse ting. Disse kaninene hadde nok klart seg et døgn til uten mat.

 

Jeg liker veldig godt beskrivelse av den stille stund på stubben. Han sanser seg liksom litt oppe i alt virvaret. Hva løper jeg for. Det er jo like farlig overalt. Så setter han seg ned, leser Ordet og ber om beskyttelse og har forbønn for alle de berørte. Og tar vi tid med Herren, så får vi også denne roen han beskriver. Noen vil kanskje si han forsøker å gi et fromt bilde av seg selv, men det er bare tull. For morfar var dette en naturlig ting å gjøre og å fortelle om etterpå til sine kjære. Han hadde ikke noe behov av å fremheve seg selv.