Kristian Johnsen forteller om livet i gamledager.

 

          En vakker høstkveld ruslet jeg inn til Rønningen. Jo, Kristian og Karen var hjemme. I kveld var det tanken å få en prat med han om gamle dager. Inne i det koslige kjøkkenet kom praten snart på gli.

”Hvor var dine foreldre fra, Kristian?”

” Min far, Jon Olaves Eriksen var fra Kilebygda og født i 1847, mor var Gunhild Kristiansdatter født i 1845, hun var fra Grini i Landsmarka. Ja, hun hadde meget gamle søsken. 95-åringen Erik Hollaseter har du hørt om. Han kom i kringkastingen også han, nå i høst. Han hogg tømmer for kr. 1,44 pr. tylft. Anne Klovdal, 90 år, bodde i Helgen og Toralv Dalen politi i Skien ble 86 år gammel. Ja, den alderen ser rent ut som om den er arvelig stundum den, ja

Min far arbeidet mye for Cappelen på Ulefoss. Han flyttet til Herre for 76 år siden. Foreldrene mine slog seg ned i Gunnars. Her ble jeg født for 76 år siden den 30/10. Vi var 7 søsken:

 

1) Karine, kona til Karl Kristiansen i Bukta

2)  Mina, 79 år, gift med M. Hytterød

3) Kristian

4) Johanne, gift med Olof Olsen Kjenndalen

5) Gunda, gift med Alfred Arntsen, smed på Borgestad

6)  Torvald, reiste til USA. Han er død der.

7)  Anna, gift med Olaves Johansen (det står Johannesen, men det er feil)

 

Mine foreldre bodde lenge i Gunnars. Nærmere bestemt var mine foreldre fra Høydalen i Kilebygda, lenger tilbake vet jeg han fortalte at slekta var fra Vassbund”.

 

Et stykke Norges historie

”Oldeforeldrene mine Jon og Kari opplevde rent noe eventyrlig”

”Jasså, hva var det?”

”Jo, det gikk slik til:

Oldefar, John, tjente hos amtmannen i Bratsberg amt på den tida. Han var da forlovet med Kari. Men mens han var hos Amtmannen brøt det ut krig mellom Danmark-Norge og England i 1807. John ble med en dansk fregatt til København. En dansk marineoffiser hyret John om bord på en fregatt, og ut i krigen mot engelskmennene bar det med John. De ble fanget og satt i ’prisonen’ i England i likhet med Terje Viken. Dansken ble såret og fikk bedre forpleining. Men John var modig nok til å rømme. En natt fikk han stjålet en båt og kom seg ut fra England, og godt gikk det. Han havnet i Danmark igjen og fikk ros og ære av marinen.

 

Etter 12 års fravær fra Norge kom han tilbake. Kari hadde vært tro mot sin ungdomskjæreste og de to fant hverandre på nytt, og lykkelige ble de naturligvis -.    Han fikk pensjon så lenge han levde. Amtmannen hjelpte han slik at han fikk pålegg også. Han levde til han ble 105 år gammel. Kari fortelles det fikk nytt hår og nye tenner i høy alder. Ja, det hender jo stundum, men er meget sjeldent –”.

 

”Minner fra Gunnars?”

” Å, ja, det er nok noe å fortelle om det ja. Mor fortalte meg den gangen jeg skulle til dåpen. Mor bar meg ned til Brumundalen. Der var ingen vei, bare ei skiløype i dype snøen. Derfra hadde hun fått leiet en hest til Odden Kirke.

          Hun fortalte om sine foreldre som bodde i Landsmarka. Far hennes hette Kristian og mor Ingeborg Torvaldsdatter fra Grini. Der oppe måtte de ned til Ulefoss og handle. Johannes Grini var en kjempekar. Han bar salttønna på aksla. Føttene hans var umåtelig breie og lange. Det gikk ei heil hud til støvler for han. Han bar ¾ rugtønne fra Ulefoss hjem til Landsmarka. Johannes var bror til bestefar til Kristian.

          Han var navngjeten for sine krefter, dertil hadde han fin gård, flat som ei fjøl, lå rett i sola. Du for kar det var du!”

 

”Kom du tidlig i arbeid?”

 

”Jo, det var sant, 8 år gammel måtte jeg i skogen med far og hogge ved. Jeg fikk kr 1,25 for favnen. Far hogg tømmer, og jeg hogg ved. Om høsten måtte jeg gjete.”

 

”Skolegang”

 

”Jeg hadde ikke tid å gå på skolen. Vel måtte jeg liksom titte ned til Monsen stundum om vinteren. Han var en farlig streng lærer. Men vi som måtte arbeid med far, vi slapp nokså lett fra det. Husker godt jeg hugg om våren slik at buksene mine ble stive av drakoe. De ble helt som tykke skinnbokser. Så var det å gå til Bamble kirke, da vi skulle lese for presten. Det var inne på to mil dit. Vi gikk over skogen, stakk inn der ved Kr. Arvesen og tok over om Tveten og Bergsland”

 

På fabrikken i mange år

 

”Hva gjorde du der?”

”Det var flere ’jobber’ jeg hadde der. Først var jeg ’pinnegutt’. ”

”Hva vil det si?”

”Jo, det var i sodaburet. Der var svære kjeler med lut, så måtte en mann stå der og skifte inn såkaldte ’plugger’ så luta fikk renne ut. Det var altså min jobb i flere år dette å passe luta. Det fikk stundom varmt for seg omkring smelteovnene. Der var da 5 smelteovner. Et sota liv mang en gang!

          Så var jeg i 18 år ved diffusørene. Jeg hadde til formenn Markus og Pale. Det var greie karer det. Vi arbeidet til 6; altså i heile 12 timer. Daglønnen var så vidt jeg huster 12 øre pr time”

 

”Morsomme gilder”

 

”Å joda, vi hadde fester om vi ikke hadde festiviteten. Hos Lars Pedersen festet vi. Engang hadde vi besøk av en fryktelig flink taskenspiller. Der var fullt av ungdom, kan du vete. Taskenspilleren tok 18 øre timen for å opptre. Ja, det vil si pr snute det da, så han fikk da noen kroner alt i alt. Men det var ikke om å gjøre å få så mange penger som mulig for han, men at han kunne gjøre det morsomt for ungdommen. Det var annerledes da enn det er nå –”

 

I Kanada:

 

”Har du vært i Amerika også?”

” Å ja da, der bars dit en tur. Jeg var i Kanada i 2 år. Det var skogen jeg arbeidet i. Det var å hogge og rulle tømmer. Det var veldige trær, 6 fot over stubben. Vi sleit fælt. Fløtningen i den 65 mil lange elva var et spennede arbeid. Våte og trøtte måtte vi ligge i telt. Basen vår hette Scott. Han hadde 20 mann. Vi dreiv atskillig med jakt i skogen. Hjorten måtte skaffe oss kjøtt. Det var mørt og deilig. Hjorten kom ofte ned til elva og skulle drikke eller bade. Så laget vi et lys i en dunk, dette ville han bort å se på – og så datt han. Denne jakten ble en slags ’lystring’ på hjorten”.

 

”Fisking?”

”Ja, det skal jeg si. Der var fisk. Fin ørret på 1 kg, også traut, en slags ørret stor som en røye her hos oss”.

 

”Har du noen jaktopplevelser å fortelle fra denne tida?”

”Ja, jeg var med Scott og jaktet flere ganger: Jo da, jeg og Scott var ute på jakt flere ganger. Denne gangen jeg skal fortelle om bar slik til. Scott skulle sitte på post. Jeg skulle gå rundt åsen. ”Du har den teft i deg at du veit hvor dyret sitter”. Ja, jeg tar en sving rundt en ås. Da kommer der et dyr settende mot Scott. Men det vil ikke komme rett på skuddhold, isteden renner det opp i en stor rogn like ved. Der satt det og glodde på oss. Scott hadde bommet på det. Jeg fløy på treet og rista dyret ned. Dyret datt ned av treet og fløy rett mellom beina til Scott. Scott rulla over ende av forfjamselse. Jeg sprang etter dyret. Men det var det rare, når jeg stoppet, så stoppet dyret. Da jeg endelig kom på skuddhold så jeg det var en mår.

          Ja, jeg var også i Syd-statene. Da var jeg 36 år gammel. Jeg hadde da kone og 2 barn hjemme i Norge”

 

”Hvem vil du si er skikket for Amerika?”

”Den som skal til Amerika må være så voksen at han kan ta vare på seg sjøl”

 

”Så må du fortelle litt om familien din”

 

”Min hustru, Mia, er fra Kjendalen her. Vi har hatt 8 barn. Det er:

1. Alma, gift med Olaf Foss

2. Johan, gift og bor her

3. Gunvor, gift med Rolf Gundersen

4. Hulda, gift med sjåfør Olaf Olsen

5. Elise, gift med Einar Ryd

6. Karl, ugift

To barn er døde nemlig Karl og Marie”

 

 

”Merkelige opplevelser”

 

          ”Å, ja da, det har da hendt. På Siljan bodde Nils. Han kunne litt av hvert. Engang hadde en kalv vridd beinet av led. Nils bare leste for kalven så blei den god igjen. Søster til kona mi, Hulda, hadde fått så fælt vondt i armen. Nils kom og spyttet litt og gnidde på armen så blei den ganske bra.

          I et bryllup på Vold ble Martin Nyhus såret. Nils ble henta. Han sa: ” Du banna da du ble såret. Har du en sko som er smurt om søndagen, skal blodet stå”. Heldigvis hadde mannen det ellers ville han ha blødd i hel. Doctor Cock ville ha betalt mye han til Nils hvis han kunne lære det. Men Nils ville ikke selge kunsten.

          Så var det oppe på Medvann. Olav Slåtta, Olav Eriksen holdt på å ringe inn ei soppe. Haken glapp for Olav Eriksen og han skamhogg seg. ”Au, jeg blør ihel!” ”Neimen gjør du ei”, svarte Gunnar Nilsen, Pestilenseidet som stod i nærheten. Han kunne også kunsten.

          Søster til Gunnar kom ikke hjem med kuene en sommerkveld. Hun ble forvillet i skogen av et eller annet, underjordiske var det visst. Men da hun fortalte dette til Gunnar ble hun kvitt plagen i skogen –”.

 

”Prisene før og nå?”

 

          ”Ja, det er en latterlig stor skildnad på priser. Det er slik at en kan ikke tro det. Her skal du se en gammel regning fra den gangen vi giftet oss. Regningen er datert 14/9-1906.

          En madrass kr 37, buffet kr 29, kommode kr 35, bord kr 12, sofa kr 38, 4 pinnestoler kr 10. Minus kr 12 i rabatt på alt dette. Dette kjøpte vi hos P.T. Næss, Porsgrunn. Alt nye saker naturligvis –”.

 

          Det er alt blitt langt på kvelden i den lune, hyggelige heimen på Rønningen. Her sitter en mann som har prøvet livet, en lang arbeidsdag. Her sitter en trofast, elskverdig hustru som har fostret en stor barneflokk. Fremdeles er de begge livsfriske og kjekke. Steller sitt hjem, dyrker jorden og har god tid til å fortelle for oss yngre om sine erfaringer. Vi takker for besøket, sier godnatt, og rusler nedover veien.

 

                                                                                                                                                                                              G.F.

Se mine personlige kommentarer her,

5/3-2004 Tore